KOKO

Regi: Beate Munck
Dramatiker: Gro Dahle
Komponist og musiker: Jon Rosslund
Scenograf og design: Adam Bartley
Scroll nedover - og les hva de sier om forestillingen og arbeidet!
 

Produsenter: Astrid Munck og Hege Naper Hansson

​

Skuespillere:

Darja Versinina

Eva Kristinsdatter Madsen

Ila Sophie Bomann

Ingrid Solhaug

Jenny Sofie Korsvik

Jette Helene Geisler

Johanne Mørken Melbye

Lilja Leontina Kjærstad

Line Bryde

Liv Kristinsdatter Madsen

Maja Ottestad Wetteland

Mia Grønsten

Pernille Hovde

Pernille Ljone

Shadida Sol

Sunniva Dyrebekk Moe

Viktor Fossvold Kolstad

​

Dramatiker Gro Dahle sier:
KOKO er en forestilling for de aller minste.

Det er en poff-opplevelse, en oj-opplevelse.

Det er et møte med lyd og lys og farger og former,

om liten og stor, stemmer og figurer.

Hvor mye kan smårollinger oppfatte?

Hvor mye kan de forstå?

Det er vanskelig å vite.

Dette er småbarnsteater,

og de trenger ikke forstå, de trenger ikke oppfatte,

det handler om å oppleve, om å se, å høre, å være i et opplevelsesrom.

Å se bevegelse!

Å høre rytme, musikk og ord – store ord og små ord,

kjente ord som SE! Og Mamma og Pappa og ja og nei!

Ukjente ord og fremmede lyder som kan stimulere og inspirere.

Det handler om å møte det ukjente og bli nysgjerrig!

Det handler om å være i verden og bli overrasket!

Det handler om å vekke interesse og å åpne opp for fascinasjon.

Og teateret er i seg selv et magisk rom,

et sted der spennende ting kan skje,

et rom for skjønnhet og undring,

også for de minste – nettopp for de minste.
 

Komponist Jon Rosslund sier:
Spennende og morsomt! 

Jeg ble veldig glad da jeg ble spurt om å lage musikk til dette prosjektet. Tidligere har jeg skrevet mye musikk for barn, både for Barnetimen for de minste NRK og også for Sjøbodteateret, men da har gjerne målgruppa vært barn fra 5 år. Nå derimot er målgruppa barn fra 2 år og oppover; en spennende utfordring!

Dessuten er det en gave å kunne bli med inn i Gro Dahle sitt univers sammen med alle de andre flotte folka som lager denne forestillingen.

Jeg håper musikken kan bidra til at KOKO blir fylt med undring, glede og rare ting.
 

Scenograf Adam Bartley sier:
Tanken med scenografien er å gi spillerne og publikum et sted der de kan utforske ‘sengetidsgrensen’, en sone der søvn og våkenhet overlapper og mønstre og uorden glir inne i hverandre. Vett blir til tull, det livløse blir levende. Puter og stoff definerer verden vår, mens vi nekter det uunngåelig; natten kommer.

Regissør Beate Munck sier:

​

​

​

​

​